Hammerfest SV

Den beste kuren mot sosial ulikhet er flere mennesker i arbeid

Av: Elisabeth Rønning, ordførerkandidat Hammerfest SV og Amanda Eldnes, styremedlem Hammerfest SV

Men den harde arbeidslinja har ikke fungert. Fra år 2000 til 2020 økte antallet 18–29- åringer som mottok uføretrygd fra 8 000 til 21 000 personer. Dette er et stort tap både for dem det gjelder og for samfunnet som helhet.

For å finne løsninger må vi forstå

Ofte omtales disse menneskene som en homogen gruppe. En tankegang som gjør at løsningene glir ut av hendene på oss. Én løsning fungerer ikke for alle. Og det er ikke slik at om man svinger pisken hardt nok, så spretter folk tilbake i arbeidslivet. Man blir ikke friskere av å få kutt i inntekten og bli fratatt rettigheter. En taktikk fra høyresiden som har slått skammelig feil og som rammer svært mange. Ja, det skal lønne seg å jobbe. Men det skal ikke straffe seg å være syk.

Årsakene til at folk havner utenfor arbeidslivet er mange, sammensatte og ikke minst komplekse. Og derfor må løsningene våre gjenspeile akkurat dette. 

Vi må tenke bredt for å få plass til flere

Arbeidet starter i grunnskolen og SFO. God og tilrettelagt faglig opplæring og sosial trening gir den enkelte et grunnlag å bygge videre på. Å sikre deltakelse i SFO for alle uavhengig av familiens økonomi er et godt tiltak for å muliggjøre sosial mobilitet senere i livet. Det bør heller ikke være slik at foreldres evne til leksehjelp blir avgjørende for den enkeltes faglige utvikling.

3 av 10 fullfører ikke videregående opplæring. De som mangler kompetanse vil på et senere tidspunkt trenge kompetansehevende tiltak. Det samme gjelder dem som ikke lærer norsk så fort som vi skulle ønske. NAV må ha tilstrekkelige ressurser med rett kompetanse, og være organisert slik at hjelpen treffer der det trengs.

Flere unge sliter med psykiske helseplager nå enn tidligere, og det må vi ta på alvor. Vi må sørge for at vi har på plass de sosiale støttetiltakene de trenger, når de trenger dem. Alle skal oppleve at de har noe å bidra med i samfunnet og at det er bruk for dem. Uansett hvem de er.

Å bli en kollega igjen

Deltakelse i arbeidslivet betyr mye for den enkeltes selvtillit og livskvalitet. Terskelen for å komme tilbake inn i arbeidslivet etter en periode som ufør er altfor høy. Det kan ikke være slik at en ufør person som opplever bedring og økt arbeidsevne skal måtte kjempe for å få foten innafor igjen. Muligheten til å få en litt bedre økonomisk situasjon og bidra med sine ressurser er av enorm betydning for den enkelte.

Det er ekstremt belastende å måtte snu på hver krone, år etter år. Eller måtte oppsøke matsentraler fordi trygden ikke lenger strekker til, noe vi har sett stadig større omfang av de siste årene. For dette handler om mennesker. Mennesker som av ulike årsaker ikke har klart å få seg en jobb å leve av og med.

Alle må få bidra med de ressursene de har

På den positive siden har arbeidsgivere blitt flinkere til å inkludere bredere og gi flere mulighet til å få en jobb. Alder eller hull i CV’en bør ikke være til hinder for å vurderes som aktuell kandidat. Heller ikke en historikk med psykisk uhelse eller rus. I de tilfeller er det en fordel hvis arbeidsgivere sikrer at de har god inkluderingskompetanse blant sine HR-ansatte. Tilrettelegging på arbeidsplassen for dem som har en funksjonsnedsettelse bør nå være en selvfølge. Og diskriminering skal åpenbart ikke forekomme. Både NAV, helsetjeneste, arbeidsgivere og arbeidstakerorganisasjoner må ha foten på ballen fra start og sikre et godt utgangspunkt. 

Vi trenger at alle kan få bidra med de ressursene de har.