Kritisk punkt for utøving av sjøsamisk kultur

Av: Ingrid Petrikke Olsen, leder Hammerfest SV

Tilgangen til øyer i Vest-Finnmark for å kunne utøve sjøsamisk kultur, er på et kritisk punkt

Hammerfest SV avgav høringssvar på sannhet og forsoningskommisjonen i vår. I neste uke skal stortinget diskutere kommisjonsrapporten, innspillene som er kommet og foreslå konkrete tiltak.

Vi håper vårt innspill som her gjengis, er godt lest og forstått. 

Tidligere Troms-og Finnmark fylkeskommune og nå Finnmark fylkeskommune, har en utfordrende økonomisk situasjon. En av fylkeskommunens oppgaver er samferdsel. De senere årene er kollektivtilbudet til veiløse steder i Vest-Finnmark blitt gradvis nedbygget til et nivå som nå er helt kritisk for å kunne bo og leve på disse plassene, også som pendlere. Som begrunnelse for stegvise nedskjæringer har det blitt vist til få fastboende og tøffe prioriteringer hvor fritidsbruk ikke har blitt vektlagt.

For å forstå hvorfor det er få fastboende og mange fritidsbrukere må man kjenne historien langs kysten, inkludert fornorskningsprosessen. I Sannhets- og forsoningskommisjonen rapport er tapet av rettigheten til fiskeressursene beskrevet. Dette er en del av bakenforliggende årsak til den generelle avfolkning av kysten. Mindre kjent er det at tilstedeværelsen av «samer/lapper» under folketellinger ved århundreskiftet var stor på øyene i Vest-Finnmark. Kapittel 8 i kommisjonens rapport tar opp internat som virkemiddel for fornorskning. På side 227 er figur 8.1 Sjøsamisk bosetting, statlige og kommunale internatskoler i Finnmark presentert. Den viser med stor tydelighet hvordan internatene på øyene i Vest Finnmark er plassert der den sjøsamiske bosetningen var størst i tidsperioden 1905-1937.

Videre kjenner vi historien om evakueringen av Nord-Troms og Finnmark hvor enda flere kom hjem igjen til Finnmark uten sin samiske identitet. Fortsatt gikk mange på skoleinternat og bodde hjemmefra fra 7 års alder. På 1960- tallet ble den samme øybefolkningen betalt for å flytte fra øyene og inn til blant annet Hammerfest, for å jobbe på Nestlé Norge fiskefabrikk. Det var mer verdifullt for samfunnet og enkeltfamilier å jobbe i fiskeindustrien enn å leve som fiskarbonde og sjøsame, og av å sanke og høste fra naturen. Med internatliv under oppveksten og jobb i byen som voksen, ble hjemplassene flittig brukte fritidsboliger hvor fangst- og sankekulturen, matkultur, selvbergingskultur, historiefortellinger og generasjoners kompetanse fortsatt kunne være identitetsbærende. Mye av dette livet er omtalt i de intervjuer som ble gjort under arbeidet med Finnmarkseiendommen.

Når fylkeskommunen nå kutter i hurtigbåttilbudet til veiløse samfunn på øyene i Vest-Finnmark med henvisning til å ikke kunne prioritere fritidsbrukere føyer det seg inn i rekken av tiltak som forteller hvor presset øykulturen, herunder den sjøsamiske kulturen og levesett, fortsatt er. I 2021 ble det kuttet til beinet med det resultat at for eksempel småstedene på Sørøya, hvor det var høyest tetthet av sjøsamiske familier på fig 8.1, nå lever med 4 anløp i uka. Hvordan kunne skape aktivitet og opprettholde bosetning med slike vilkår?

Begrensninger i kollektivtilbudet gjelder i tillegg til Sørøya også Altafjorden, Rognsundet, Måsøy, og Loppa. Fellesnevneren er små veiløse samfunn hvor fornorskningen nesten har radert ut den sjøsamiske kulturen og hvor kollektivtrafikk aldri kan bli lønnsom.

Det er derfor helt avgjørende at tilgangen til disse veiløse småsamfunnene styrkes umiddelbart slik at aktiviteter som er kulturbærere for det sjøsamiske gis vilkår for å kunne blomstre opp igjen i takt med den oppvåkningen av egen bakgrunn og identitet som sjøsame, nå foregår.

Det kan konkret skje ved å øremerke midler til kollektivtrafikk i veiløse samfunn i tildelinger til Finnmark fylkeskommune.